Avstanden mellom Fredrikstad til Ulan Bator er stor, både på den ene og den andre måten. Det erfarte Kaja-Sofie Solstad Olsen og Sofie Bragstad da de i november fikk oppleve Mongolia.
Kontrastene kunne ikke vært større: Hjemme har den første marsipanpølsa for lengst funnet veien inn i butikkreolene. Været er mildt- som vanlig kan vi skyte en hvit pinn etter en hvit jul, i lokalavisa truer politiet med å anmelde bilister på sommerdekk. I en ørken i Mongolia, på vei til en ørnejeger, i 17 minusgrader, rister Kaja-Sofie og Sofie fra side til side i en Toyota Land Cruiser. Når veien plutselig fordufter fra sjåførens synsfelt blir Sofie beordret opp på taket for fylle rollen som speider. Kuldegradene biter i røde kinn og knokene hvitner av grepet rundt takgrinda mens kråkerøyjenta myser og myser etter noe som kan minne om farbar vei.
– Det var midt på dagen og lyst, men like fullt var den blitt borte for oss. Resten av folka i bilen klynget seg til håndtakene for underlaget var full av humper og hull. Det sier jo litt om veistandarden, sier Sofie og smiler bredt ved minnet.
– Mongolia bød på mange inntrykk. Kulturforskjellene var enorme, legger hun til.
Nytt og ukjent
I forbindelse med misjonsprosjektet sender NLM hvert år to HNH-elever til utlandet for at de skal kunne ta prosjektene sambandet driver, nærmere i øyesyn. Basert på søknader og intervju med rektor Hanne, var det i 2017 Kaja-Sofie og Sofie som fikk anledning til å dra.
Destinasjon? Sentral-Asia.
– Vi valgte Mongolia fordi det var et land vi ikke visste så mye om på forhånd. I tillegg driver misjonssambandet veldig spennende arbeid der som vi hadde lyst til å lære mer om, forteller Kaja-Sofie.
I Mongolia driver NLM, i samarbeid med lokale myndigheter, bistandsprosjekter innenfor helse, jordbruk og sosialt arbeid. Styrking av barns rettigheter, styrking av primærhelsetjenesten og økt kunnskap om helse, er viktige fokusområder.
Tabu
– NLM arbeider blant annet med et prosjekt som skal bedre rettighetene til barn med funksjonshemming. I dag er funksjonshemminger et stort tabu i Mongolia, og for flere familier en vei inn i fattigdom. Dette fordi en av foreldrene blir nødt til å være hjemme og gjemme barnet fra offentligheten, opplyser Kaja-Sofe.
I løpet av oppholdet ble det mange opplevelsesrike møter med barn og ungdommer på internatskoler drevet av NLM, på idrettsklubben som tilbød sport og andakt og engelskklubben i den lokale kirken. Blant annet. For det ble mange stopp i løpet av reisen for Fredrikstad-jentene. Hovedstaden Ulan Bator var først ut, deretter satte de kursen vestover, mot Khovd og Bajan-Ölgij.
Telting på mongolsk vis
– Vi overnattet hos en norsk familie og vi sov ute i villmarken i en ger, et av disse store teltene de fleste mongolere bor i. Vi red opp i fjellene og så ulv underveis. I Bajan-Ölgij fryktet vi brudenappere, men ble beroliget med at vi vestlige ikke var spesielt ettertraktede koneemner. Til det var vi for dårlige til å jobbe, ler jentene.
Det skorter altså ikke på minner etter en slik tur. Noen opplevelser gjorde imidlertid større inntrykk enn andre; som å overvinne språkbarrierer gjennom lek og moro:
– Volleyballkampen med barna på idrettsklubben var veldig gøy og noe jeg husker veldig godt fra turen, konstaterer Kaja-Sofie.
– Å se hvordan NLM arbeidet på sykehuset og internatskolen, og hva det gjorde for barna og ungdommene der, var imponerende, slår Sofie fast.
Frister til gjentakelse
Selv er sistnevnte ikke fremmed for tanken om å vende tilbake.
– Gjennom NLM kan man søke om å jobbe ett år i et av landene de driver bistands- og misjonsarbeid. Det frister, for Mongolia var noe helt unikt, sier hun.
– Siden 1994 har NLM i samarbeid med lokale myndigheter i Mongolia finansiert bistandsprosjekter innen helse, jordbruk og sosialt arbeid. Mange har fått bedre helse og levevilkår, og gjennom opplæring i ullforedlingsprosjekt og ullbutikken ”Tsagaan Alt” får mennesker arbeid og kan forsørge sine familier.
