Skrevet av Frode Granerud
Juleevangeliet blir aldri brukt opp. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest det, hørt det, sett det framført som skuespill eller film, men det er ganske mange. Likevel blir det aldri brukt opp. Jeg blir aldri lei av det.
Hva er det som gjør akkurat den fortellingen så slitesterk? Hvorfor har ikke Maria og Josef og krybben og gjeterne og englene for lenge siden endt opp som en klisjé som ikke lenger betyr noe?
Den eneste forklaringen jeg kan finne, er at fortellingen betyr noe ekte. Den er ikke bare et eventyr som vi henter fram når vi koser oss, for å lage litt ekstra hyggelig stemning. Fortellingen om barnet i Betlehem er noe veldig mye mer enn kos og stemning.
Juleevangeliet handler om lys i mørket. Ikke om det å tenne noen ekstra stearinlys når det er mørkt ute, men om lyset som kom til det store, skremmende og vonde mørket, det som alltid lurer på deg, og som du noen ganger er redd for at skal sluke deg helt. Jeg skal ikke begynne å forklare hva dette mørket er, for det er ikke nødvendigvis det samme for hvert menneske. Men dypest sett tror jeg det handler om håpløshet, og det å ikke vite om det kommer til å ende godt.
Og altså, i det mørket som gjør deg aller mest mørkredd, kommer et lys, i form av et lite barn som blir født. At barn blir født er en hverdagslig sak, barnefødsler skjer hele tiden. Men det som er spesielt med dette barnet, er at det er Gud selv som blir menneske, som kommer for å frelse oss.
Å frelse betyr det samme som å bli reddet. Og det er flere ting vi trenger å bli reddet fra. Jesus vil gi oss tilgivelse, og redder oss dermed fra syndene våre, egoismen vår, og fra alt som vi angrer på. Han vil gi oss trøst, og redder oss dermed fra sorg og smerte. Og han vil gi oss håp, og redder oss dermed fra bekymringene våre og frykten vår. Jesus kom til verden for å vise oss at det er ikke mørket og det vonde som kommer til å vinne, men lyset og det gode. En dag skal det vonde bli borte for alltid.
Derfor blir aldri juleevangeliet brukt opp. Derfor tåler det å bli gjentatt igjen og igjen, uten å bli en klisjé. Mørket som truer oss er ekte. Derfor trenger vi også et ekte lys, en ekte redning, noe som er mer enn bare klisjéer og fine ord. Dette finner jeg i juleevangeliet. Derfor gleder jeg meg til å lese det igjen i år også, og jeg håper jeg får lese det mange ganger.